Det søte liv

I en kopp svart kaffe skal man gjerne ha både fire og fem skjeer sukker. Hvitt eller brunt.

Sukker med litt kaffe

Servitør: – Så du vil ikke ha sukker i kaffen?
Jeg: – Nei, takk.
Servitør: – Ikke noe sukker i det hele tatt?
Jeg: – Nei, takk.
Servitør: – Ikke noe? Ikke noe? Ikke noe??
Jeg: – Ikke noe, ikke noe, ikke noe.

I Den dominikanske republikk er folk veldig glade i sukker, og de pøser på masse i kaffen. Det at vi ikke vil ha noe søtt i, er helt uforståelig for dem.
At dominikanerne spiser mye sukker, er kanskje ikke så rart. Landet er storprodusent av matvaren, og det er en av landets største eksportvarer. Og bortsett fra selve sukkeret, så produseres også mye god drikke av sukkerørene – rom.
Columbus tok med seg plantene hit på 1400-tallet, og oppdaget at det var gode vekstvilkår for det tropiske gresset, sukkerrørene, her.
De afrikanske slavene slet på sukkermarkene på 1600-, 1700- og 1800-tallet. I dag er dessverre heller ikke kårene for dem som arbeider på sukkerplantasjene gode, og innhøsting av sukkerørene skjer på et manuelt og gammeldags vis.
Da vi reiste fra hovedstaden vestover mot Haiti, så vi både sukkermarker og et raffineri.

Sukkerraffineri

Mye mat og drikke er for søtt her for våre ganer: Juicen er for søt, sjokoladen er for søt, kakene for søte og så videre. Dessverre vet nok ikke alle dominikanere at sukker i store mengder ikke er bra for oss, og noen tror for eksempel at brunt sukker er helt ufarlig. Dessuten snakket jeg med en jente, som for øvrig studerer på et universitet i hovedstaden, som ikke visste at sukker ikke er bra for tennene våre. Hun takket meg for at jeg fortalte henne det… Det er nok ikke bare hun som ikke kjenner til sukkerets skadevirkninger. Mange barn får med seg søtsaker på skolen, slik at de kan spise det i friminuttene.

Jeg er glad i alt det søte, men her har jeg møtt mine overmenn og – kvinner. Men å salte maten – det kan de ikke.