Jakten på Larimar

Larimar3

Dette reisverket skulle bli et flott hus, men er i stedet blitt gruvearbeidernes pauserom. Jørgen (til venstre i bildet, hvis noen lurte), dealer stein.

I 1974 oppdaget Miguel Méndez en blå-turkis stein ved stranden i Barahona, sørvest i Den dominikanske republikk. Han forsto raskt at steinen var ført med vannet som gikk ned fra fjellene like i nærheten. Han søkte seg oppover langs elva, og oppdaget snart det som skulle ble den første gruven.

Urinnvånerne hadde kjent til steinen, men siden Méndez gjennoppdaget den, ga han den et navnt. Steinen ble oppkalt etter datteren Larissa og fargen som ligner på turkise havet i området (mar), og steinen ble derfor hetende Larimar.
I dag selges Larimar som smykkestein og souvernir over hele landet, og den eksporteres også blant annet til Europa. Det eneste stedet i verden steinen finnes, så vidt man vet, er i gruvene i Barahona.

Dette er havet ved Barahona, og fargen var med på å gi steinen Larimar sitt navn.

Dette er havet ved Barahona, og fargen var med på å gi steinen Larimar navn.

Fra hovedveien som går langs det turkise havet, må man finne en grusvei som fører til gruvene. Det er ikke satt opp noe skilt, og det er ingenting som tilsier at dette bør være en turistattraksjon. Men ved help av lokalbefolkningen finner vi veien som går svingete og bratt oppover. Etter en drøy halvtime på den støvete og steinete veien dukker den første gruveinngangen opp. Veien er så bratt at selv vår sterke firehjulstrekker ville fått trøbbel.

Vi får beskjed om at hovedgruvene er lengre opp, og lar bilen stå. Rundt første sving møter vi våre første gruvearbeidere – og larimarselgere. De holder til i et stor bygning med grunnmur og reisverk som skulle ha blitt et hus. Det viser seg at en rik puertorikaner ville investere i gruvesamfunnet av flere grunner enn fine steiner – hvitvasking av narkopenger. Dessverre, for han, ble vaskeprosjeket oppdaget og husprosjektet lagt dødt. Men reisverket står der fortsatt og brukes som pauserom for gruvefolket.
De har en stor samling steiner som de vil at vi skal kjøpe. Vi plukker ut noen fine med spill i mange ulike turkise og blå fargetoner og betaler dem antageligvis alt for mye.

Vi møter vår guide for dagen litt lengre opp i veien, og han tar oss med videre. Plutselig dukker det opp et lite gruvesamfunn med en rekke hus i blikk og tre. Noen av de få kvinnene på stedet driver en liten butikk som selger klær, under et tak holder en mann andakt for 20-30 personer.

Enkle trehus med blikktak danner det lille gruvesamfunnet i Barahona.

Enkle trehus med blikktak danner det lille gruvesamfunnet i Barahona.

I gruvene i Barahona jobber omkring 1000 menn med å hogge ut smykkesteinen. 100 av dem bor der. Ulikt mange andre steder er det ikke et stort gruveselskap som står bak.
– Vi jobber i et kooperativ. Alle her får en andel av det vi graver ut, forteller guiden vår.
– Og så er det lov å ta med seg noe stein å selge selv, også, legger han til.
Det høres tilsynelatende flott ut. Men ingenting her minner om velstand. Og arbeidere med haitisk bakgrunn får ikke være med i kooperativet. De får vanlig lønn, som langt fra er like høy som dominikanernes fortjeneste i gruvene.
– De som finner et stort og bra område med Larimar kan tjene seg rike, forsikrer guiden, som også bekrefter at oppdageren Miguel Mendéz har fått sin del av kaka.
Guiden viser oss inn i en varm og fuktig gruvegang der de skal lage en ny tilgang til den blå steinen. Andre steder ses gruvene kun som store hull i bakken.
– Her er det få ulykker. Det kan gå flere år mellom hver gang, forsikrer han.

Når vi kommer utenfor igjen får vi en viss oppmerksomhet.
– Ta bilde! Roper en gjeng arbeidere som hviler seg før ettermiddagsøkten starter.
– Av meg, og! Roper en ung mann, som forsikrer om at ikke bare er gruvearbeider, men også musiker.
– Jeg er ”el tsunami”, sier bachatasangeren.

Larimar11

Den lille steinsamlingen vi fikk med oss hjem.

Vi går ned fra det lille gruvesamfunnet med en fin samling stein. Ifølge historien tar vi med oss steiner som blant annet fremmer visdom og helbreder både fysisk, følelsesmessige, mentalt og åndelig. Det skal også fjerne stress og angst.
Ja, da så! Jeg tror larimarsmykket mitt blir velbrukt.

Denne gjengen var helt klare for å bruke pausen fra gruvene på å være fotomodeller for meg.

Denne gjengen var helt klare for å bruke pausen fra gruvene på å være fotomodeller for meg.

Gruveinngangen. Kristus kommer snart står det på skiltet.

Gruveinngangen. «Kristus kommer snart», står det på skiltet.

Det var greit å se lyset i enden inne i gruvegangen...

Inne i den mørke, varme og fuktige gruveinngangen var det helt greit å kunne se lyset i enden…

Larimar10

«El tsunami» t.v. sammen med gruvekameraene sine.

Pauserommet.

Pausehaugen.

Jørgen skal blir steinimportør...

Jørgen skal bli steinimportør…

Advertisements

2 responses to “Jakten på Larimar

  1. Dette var interessant! Nå fikk larimar-smykkene jeg kjøpte i Dominicana en annen verdi for meg! Takk! Har ikke brukt dem nok til at de har fått virke helbredende på meg 😉 Det må sjekkes ut….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s