Mitt liv som rubia

Blondt hår er visst skikkelig stas. Det er ikke hver dag jeg orker å gå alene med håret utslått...

Blondt hår er visst skikkelig stas. Det er ikke hver dag jeg orker å gå alene med håret utslått…

– Rubia! Rubia!
Jeg hører det hver dag. Hver eneste dag får jeg høre at jeg er blond. Godt å vite!
Til mine blonde medsøstre der ute; dere vet hva jeg snakker om. Hvis man befinner seg utenfor Norden, er tilrop fra gutter og menn veldig vanlig. Men hver dag i snart et halvt år… Puh!

Her er det riktignok svært få som plystrer. Derimot hører jeg pssss, psss, psss, som om de lokker på en katt. Håpet deres er at jeg skal snu meg, sånn at de får øyekontakt med blondina på gata.
Å høre 20 menn på et lasteplan rope ”I looove you! I love you forever and forever” mens de kjører forbi, er surrealistisk og komisk. Eller mannen i 50-årene som jeg tror snakker spansk til meg i butikken mens det støyer sånn at jeg må be han om å gjenta. Han står én meter fra meg og gjentar høyt og tydelig ”very beautiful girl”. Og så har vi de kule 15-åringene som synes det er helt greit å flørte med ei dame på 32.
«Blondes have more fun», påstår de. Jeg vet ikke, jeg. På en dårlig dag skjelte jeg ut en mann som sa ”rubia, bonita”. Han fortsatte etterpå med å si at jeg var gal og at han var redd for meg. ”Det bør du være”, tenkte jeg da.

Sånn bortsett fra håret, så handler dette ikke om utseende. Folk roper til meg uten å ha sett ansiktet mitt. Hvis jeg hadde slått ut håret og tatt på meg en heksemaske hadde jeg garantert fått like mye oppmerksomhet.
Jeg kunne sikkert farget håret mørkt, men det frister liksom ikke. Men nå har jeg kjøpt en svart caps og setter håret i en stram knute. Det hjelper. Helt til jeg tar av meg solbrillene og de oppdager at jeg ikke har brune øyne…
Og så hjelper det selvfølgelig å gå sammen med kjæresten min. Ingen kødder med dama til en høy, mørk nordmann. Da er mennene i gata helt stille.
En dag har jeg lyst til å filme hvordan det er å gå en halv kilometer alene, sånn at Jørgen forstår hvordan det er å få oppmerksomhet ved annethvert gatekryss.

Jeg trøster meg med at tilropene stort sett er av den positive sorten. Tenk på de som hver dag får høre ”du er stygg!” Det må være mye, mye verre.
Dessverre er det slik for mange haitiere som kommer for å jobbe i nabolandet Den dominikanske republikk. Haitierne er ofte mørkere i huden enn dominikanerne, og mange dominikanere misliker at folk fra det fattige landet Haiti prøver å overleve i det litt mindre fattige nabolandet.
Eller tenk hvordan det er for ungdommer i Norge som blir mobbet for hvordan de ser ut. Det er ille.

Jeg har uansett virkelig fått følelsen av hvordan det er å skille seg ut. Hvem vet, kanskje jeg savner det når jeg kommer hjem til Norge, og menn ikke engang gidder å åpne døra for meg.
Nei, forresten. Da får jeg heller åpne den sjøl.

Advertisements

3 responses to “Mitt liv som rubia

      • Husker hvor ubehagelig og begrensende jeg har opplevd det som selv. Men er helt sikkert uskydlig i forhold til mange andre ting ja.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s