Helsejournalist versjon Karibia

Et stort og flott privatsykehus for de rikeste.

Et stort og flott privatsykehus for de rikeste.

Personlig oppmøte, bekjentskaper og en overdådig søknad om et intervju.

I Norge har jeg som journalist besøkt sykehus i Arendal, Kristiansand, Trondheim og Fredrikstad. Informasjonsmedarbeidere har gitt meg, mer eller mindre velvillig, tilgang til å snakke med folk i administrasjonen, helsepersonell og av og til pasienter. Det er som regel nok å ringe og spørre om å få et intervju.

Denne gangen skulle jeg intervjue leger på sykehus i Santiago, Den dominikanske republikks nest største by. Jeg skulle skrive om den høye andelen kvinner som tar keisersnitt i landet.
I Den dominikanske republikk får omkring 40 prosent av befolkningen behandling på privatsykehus. Jo større og flottere sykehus, desto mer betaler man i egenandel i tillegg til helseforsikring, og de er dermed forbeholdt de rikeste. Sykehuset på bildet ser ut som et hotell på utsiden, og inni minnet det også litt om et fancy kjøpesenter.

Å ringe og gjøre intervjuavtaler på slike sykehus var ikke en gang verdt et forsøk, ifølge tolken Pedro. Derfor reiste vi til flere ulike sykehus for å finne de rette folkene å intervjue ved personlig oppmøte. Også her, som i Norge, ble vi møtt av informasjonrådgivere. De ga oss beskjed om å komme med en formell søknad om å få gjennomføre et intervju. Jeg ante ikke hvordan man skulle skrive en slik søknad, og ikke Pedro heller, derfor dro vi til en sekretær i byen som man betaler for å utføre et enkeltoppdrag som dette. Hun visste hva hun gjorde, og i brevet står det blant annet:
”… med det følgende søker vi Dem om å gi oss tillatelse til å gjennomføre et intervju ved Deres prestisjetunge institusjon.” Meget formelt og en smule smiskete, kan du si. Pressebeviset, som jeg sjelden må vise i Norge, kom godt til nytte og ble vedlagt som kopi i en konvolutt sammen med brevet.

Søknaden ble så levert til tre ulike sykehus. Vi skulle få tilbakemelding innen et par timer fra det ene sykehuset, men vi hørte aldri mer fra dem. Vi kjørte frem og tilbake mellom sykehusene, ventet og ventet på ulike ganger og venterom, og spiste nokså begredelig mat i en av sykehuskantinene.
Det var da vi møtte Pedros venn som jobber på et av sykehusene, at det løsnet. Kreftlegen hadde en gigantisk hvit suv, store gullringer og et kontor med et skrivebord med et forgylt pyntetre og annen nips, og et maleri på veggen av en naken kvinne som holdes oppe av en mann. Denne legen fikset oss innpass hos en barnelege ved hjelp av en kjapp telefon.

På en annen klinikk holdt det å vise frem det flotte brevet, og gynekologen svarte ærlig på spørsmålene fra den norske journalisten. Hos helsemyndighetene prøvde de så godt de kunne å hjelpe oss med informasjon, og syntes visst det var så interessant med en norsk journalist og hennes tolk at vi ble foreviget på et bilde tatt ved hjelp av informasjonsrådgiverens ipad. Jeg satser på at vi er med i neste utgave av internavisa.

Å finne en case, et eksempel på en person med erfaring fra keisersnitt, var heldigvis ikke så vanskelig. Datteren til nabokona til Pedro hadde akkurat født en liten gutt. En kvinne med en 18 dager gammel sønn tok oss vel imot. Og hun trengte ikke engang se brevet.

Slik skal det visst gjøres er du helsejournalist i Den dominikanske republikk.

Slik skal det visst gjøres er du helsejournalist i Den dominikanske republikk.

Advertisements

2 responses to “Helsejournalist versjon Karibia

  1. Hei! Interessant å lese. Det vakte minner å se bilen under alle plastflaskene. Anne- Sofie fikk se det og syntes det var merkelig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s